Se oss i sosialt media

ARTISTOMTALE

Ulver vurderte å roe ned. Men fikk ny glød etter «korona-apokalypsen»

Publisert

den

Ulver hadde et apokalyptisk album nesten klart da pandemien rammet. Ikke overraskende for et band sagt å «katalogisere vår kulturs endelikt to tiår før noen andre har lagt merke til dens uunngåelige død».

– Det er en apokalyptisk plate, sier Kristoffer Rygg og virker mørkt fornøyd. Første spor ut heter for sikkerhets skyld «One Last Dance». Men om det er verdens – eller bandets – mulige avskjedssving det er snakk om, får vi egentlig ikke vite.
– Det har jo brent under beina på menneskene før. Da Roma brant, danset de også lystig, sier Rygg, muligens med referanse til forrige Ulver-utgivelse, «The Assassination of Julius Caesar» fra 2017.
– Men det brenner godt nå, det gjør det.
Og brant det under Ulver-medlemmenes egne bein?
Kristoffer Rygg medgir at det tidligere i år var snakk om å «roe det ned», om ikke akkurat å kaste inn håndkleet. Bandet var på tampen av albumprosjektet, de var slitne, og visste det vanket turné i kjølvannet.
Faktisk skulle Ulver vært i Las Vegas i august og spilt konsert, heller enn å sitte i et lager- og kontorlokale oppunder Ekebergåsen og snakke med en journalist.
– Så kom koronaen, sier Rygg: – Man ble tvunget tilbake til de nærmeste. Vi pratet en del sammen i stedet. Fremtiden er usikker, eksterne ting føles ikke like presserende. Bremsene ble satt på. Ironisk nok har apokalypsen gjentent en slags glød i oss til å lage musikk uten å tenke så mye over hva det skal bli.

Musikkollektivet Ulver er aktuelle med nytt album og en stor bandbiografi, kalt henholdsvis «Flowers of Evil» og «Wolves Evolve». Foto: Brian Cliff Olguin.


Utgir bandbiografi

Uken før det smalt i mars hadde Ulver flyttet inn i nye lokaler, hos bandmedlem Tore Ylvisaker. Han driver med backlineutleie til konserter, også det hardt rammet av koronanedstengingen.
– Alt falt ned i et synkehull, konstaterer Ole Alexander Halstensgård, som sier det «var som å føle seg paralysert».
Til gjengjeld fikk bandet desto mer tid til sluttarbeidet med boken. For samtidig med det nye albumet, som har tittelen «Flowers of Evil», utkommer det en særs dyptpløyende bandbiografi.
«Wolves Evolve» er skrevet av Tore Engelsen Espedal, fan av Ulver helt siden den korte, intense black metal-delen av bandets historie på tidlig 1990-tall. Den utgis på engelsk, for å favne Ulvers internasjonale fanbase, og består av seks omfattende intervjuer med kjernemedlemmene Rygg, Jørn H. Sværen, Ylvisaker og Halstensgård, samt forfatterens egne refleksjoner.
– Det er et helvetes dokument! Vi har vært medredaktører hele gjengen, men Tore fører ordet. Han ser oss fra utsiden og vet vel mer om oss enn vi selv gjør, sier Kristoffer Rygg.
Ikke gjenskapt
Det er de langt fra i sin egen bok, der det første intervjuet går rett inn i den nå så mytologiserte, tidlige black metal-historien. Der røper Sværen at det var interessen for mysterier og gjenferd som dro ham inn i black metal-verdenen, ikke det norrøne, mens Ryggs fascinasjon var for det kontroversielle – for fareelementet.
– Det var «anti-pakka», det å være individualist, opprører, oppsummerer Rygg kjapt og sier at det var større bevegelsesfrihet i black metal rundt 1992–93. Bare få år senere dukket flokkmentaliteten opp der også – men da hadde Ulver reist videre. Til nye musikalske landskap, på evig jakt etter noe annet.
– Den kontrære grunninnstillingen festet seg tidlig, konstaterer Rygg og ler.
Så langt har det gått at det gjerne forventes at bandet gjenskaper seg selv fra utgivelse til utgivelse. Det er blitt rene klisjeen, ifølge «Wolves Evolve». Men det nye albumet er ifølge Rygg faktisk første gang Ulver gjør noe som ikke er et avvik fra det forrige: De fortsetter innen mørkepopen, som innbragte dem så mange lovord sist.
– Det har noen bitt seg merke i, smiler han skjevt. I boken uttaler Jørn H. Sværen, som er fraværende under intervjuet fordi han slapp sin nye diktsamling, at «vi spøkte om at kanskje det mest uventede vi kunne gjøre var å gjøre det samme om igjen».
Tore Ylvisaker, bandets komponist, sitter i blå kjeledress og en dvergdachs ved føttene og påpeker at Ulver «ikke behøver å stå skolerett for noen».
– Vi går ikke inn for å lage noe nytt – vi har bare lyst til å gjøre det. Men det må falle naturlig.
«Play some black metal»
Men hva er den «ulverske» signaturen? Sander Halstensgård, for noen mer kjent som Pope i Paperboys, sier det er flere elementer som må falle på plass, både musikken og det litterære.
– Det er en tone, en følelse som jeg som er nyere i bandet kanskje ser tydeligere.
Ulver har opptrådt på litteraturfestival, i Operaen og på festspillene i Bergen, de har residert ved Henie Onstad Kunstsenter, og er blitt kjent for sine spektakulære visuelle opplevelser. Likevel henger arven fra de tidlige årene evig med, og det gjør grunnleggeren seg sine tanker om.
– Metalmythosen henger over oss alltid, sier Rygg med et sukk: – Noen vil si det har vært til vår fordel. Selv mener vi det har hemmet oss.
Halstensgård skyter inn at hans inntrykk er at mange av dem som strømmer Ulvers musikk i dag, ikke kommer fra det han kaller «play some black metal»-gjengen.
– Jeg tror popgreiene har fått inn yngre lyttere fra en annen bakgrunn, sier den mest folkelige av ulvene, mens han klapper på lokalets to firbeinte, som har gått en lang utviklingsvei fra ulveopphavet – dvergdachsen Zola og boxeren Thelma.

Bandbiografien «Wolves Evolve» er skrevet av Tore Engelsen Espedal, som har fulgt dem siden starten og er en fan som nærmest vet mer om bandet enn dem selv. Kristoffer Rygg mener den kan gi mange svar. – Når vi har laget plater og sendt dem ut i verden, så har vår grunnholdning vært at det nesten er mot sin hensikt å snakke mer om dem da. Vi har nok vært vrange og lite kommunikative opp gjennom årene. Foto: House of Mythology.


Annonse

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Vi sender ut nyhetsbrev omtrent to ganger i måneden.

mars 2024
M T O T F L S
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Facebook

populær